6. aug. 2010

På veg til Regadillo
mange ventet i spenning da vi ankom Regadillo.
Lastebilen var full av saker, og ivrige ungdommer sto klare.
Ting tas med stor ro og tålmodighet.
Utdeling, og alle tar i et tak.
Hanne, sammen med Rosalinda Castro, som hjalp til med alle innkjøp og utdeling.
Venter i spenning.
Skolen hadde mistet alt undervisningsmateriellet sitt og endel pulter var også borte. Pultene ble erstattet, og de fikk endel materiell. Klærne skulle skolen dele ut der behovet var størst.
Det ble også kjøpt inn Piñatas til skolen i Regadillo, noe skolebarna satte stor pris på.
En av familiene som mistet alt av eiendeler, hus og deler av jordstykket sitt, med hjelpen de fikk.
Møte med Regadillo´s talsmenn om Clinica Noruega og videre oppfølgning.

CLINICA NORUEGA hjelper i Regadillo, Aguacatan.

Den 29. mai kom den store flommen i Rio Negro etter at den tropiske orkanen Agatha hadde rammet landet. 6 familier i Regadillo, en liten bortgjemt grend i Huehuetenango fylke, og en i nabo grenda San Antonio el Organo mistet alt de eide, inkludert husene sine. Hanne Lunder og familien som er i Guatemala dro dit for å se om det var noe CN kunne stille opp med. Det var tydelig at behovet var stort. Sammen med gode venner i Aguacatan, ble det bestemt at det skulle kjøpes inn nødvendigheter for de familiene som var rammet. Det ble også bestemt at CN skulle hjelpe skolen i Regadillo. Den ligger nære elven og de mistet to klasserom med inventar, alt undervisningsmateriell og mange pulter.



Arbeidet med å kjøpe inn alt utstyret, forhandle om priser og finne ut hvor de beste tilbudene var, var et stort arbeide i seg selv.

Det ble en stor lastebil pluss en pickup fylt med alt som skulle deles ut.

De syv familiene fikk sekker med ris, bønner, sukker og mais. Kopper, glass, bestikk og tallerkener. Kjeler og annet kjøkkenutstyr. En radio/cd-spiller til hver familie, seks stoler, to madrasser, gasskomfyr og gassflaske, pluss mange andre ting de trenger i det daglige.



Alle hadde klart å skaffe seg en eller annen form for tak over hodet. De fleste bodde sammen med slektninger der de hadde laget et provisorisk hjem. Et stort plastflak bundet opp mellom trærne, eller de hadde reddet noen bølgeblikkplater som kunne fungere som vegger og tak. De sa de ikke hadde fått noe hjelp utenfra. Dette stemte ikke helt. Alle lærerne i kommunen hadde samlet inn for å hjelpe dem, og de var også med på dugnad for å spa gjørme ut av klasserommene som sto igjen. En evangelisk kirke hadde også bidratt med sekker med mat. Kommunen hadde gjennom kontakter til ordføreren i Barillas, fått mat og utstyr til de rammede.

Allikevel sies det at det ikke har vært hjelp i den grad som det Clinica Noruega kom med. Familiene var svært takknemlige der de sto i t- skjorte med logoen vår på.



Skolen fikk 12 dobbeltpulter og benker slik at elevene i det provisoriske skuret som fungerte som klasserom, kunne sitte på noe annet en lecablokker og plankestubber.

Sekker med tøy og sko ble også gitt til skolen, slik at de ved anledning kunne dele ut til dem som trengte det mest.



En gruppe på 39 pers. fra Norge som reiste med fam. Lunder for å oppleve Guatemala, var med på å dele ut alt utstyret i Regadillo. De fikk oppleve at det nytter å hjelpe, og så at Clinica Noruega gjør en stor forskjell for noen.

Vi hadde med en fra den lokale tv-stasjonen i Aguacatan som filmet alt. Det ble vist to ganger på lokal-tv som alle ser på

18. juni 2010

Ny orkan på vei - Blas

Ny orkan på vei inn fra Stillehavet mot Guatemala.
Regnet har fortsatt den siste uka i Guatemala, elvene fortsetter å vokse og det går stadig nye ras, og nå kommer det enda en. Det er vanskelig å se hvor den kommer til å treffe. Bare å krysse fingrene og håpe på at det ikke blir for ille! Her er linken til Blas, den nye orkanen

http://www.topix.com/hurricane/hurricane-blas

15. juni 2010

En kort oppdatering

To norske frivillige er på plass og jobber sammen med Aracely Reyes på Clininca Noruega nå. Pengene har begynt å komme frem til Guatemala, og mere er på vei. For det har kommet inn MYE penger og vi er veldig takknemlig. Men det er selvfølgelig lov å gi mer......
Bilder fra Marie og Pernille kommer så snart de har tid til å sette seg ned og laste de opp eller sende de til oss.
Hanne Lunder drar i mandag, og jeg, Ole-Jacob, drar tilbake neste uke. Vi tar med oss flere midler over, og fortsetter arbeidet. Clinica Noruega har nå arbeidet seg gjennom to naturkatastrofer og klinikken har fungert fast i en god stund nå i tillegg. Så vi er godt fornøyd, selv om mye alltids kan forbedres. Vi har knyttet til oss gode mennesker og fått gode kontakter. Noe er satt på vent pga av situasjonen i landet per dags dato, men så snart landet er mere stabilt vil vi fortsette med det. Selve klinikken har aldri blitt satt på vent og det er det viktigste.

Guatemala er fortsatt lammet av ødeleggelsene fra Agatha, og stadige ras blokkerer nye veier og isolerer stadig nye byer, landsbyer og tettsteder. Det virker som om hver gang man har fått ryddet vekk ett ras så går det ett nytt. At det fortsetter å regne, og at det er igjen mange måneder av regntiden hjelper jo heller ikke

95% av kaffeproduksjonen i området rundt Pacaya er ødelagt etter utbruddet. Mais, bønne og sukker avlingene i hele landet har også blitt rammet av utbruddet og i tillegg av Agatha. Dette rammer jo ikke bare bønder og store selskaper, men også flere hundre tusen sesongarbeidere som dette året vil være uten jobb. Dette vil jo igjen påvirke flere millioner mennesker, da familiene deres vil være uten arbeid.

7. juni 2010

Fra Prensa Libre mandag

Fakta fra avisen i dag:
- US$ 29 millioner tap for kaffe-industrien etter utbruddene til Pacaya.
- 800 hektar med banantrær ødelagt
- Ellers store ødeleggelser og tap innen alt landbruk, rekefarmer og utstyr.
- Alle fylker utenom ett har store skader
- Det fortsetter å regne mye
- Det nye krateret til Pacaya ligger faretruende nær flere landsbyer. Beboerne lurer på å flytte tilbake siden de ikke har noe annet å livnære seg av. De snakker til og med om å åpne for guidete turer igjen, noe som er livsfarlig og idiotisk slik Pacaya oppfører seg om dagen.

6. juni 2010

Nyheter fra avisen lørdag

Lørdag slo regnet til igjen! Denne gangen var det Zacapa som fikk unngjelde. Tallene er fortsatt uklare. Det var flere av de største elvene i Guatemala som gikk over sine bredder og tok for seg av hus, dyrka mark og husdyr.
Dette er jo også et område hvor det meste av trærne i åsene har blitt hogd ned, og det gjør at store leirskred er ventet. Særlig hvis det snart kommer mere regn, og det er jo ikke så usannsynlig i og med at regntida akkurat har startet.
En av personene som har vært savnet etter at "synkehullet" åpenbaret seg, ble funnet funnet i et elveleie 20 km unna. Så langt hadde han blitt dratt gjennom kloakk og andre rørsystem

Hva skjer?

Pengene strømmer faktisk inn, og mange av de er allerede på vei over Atlanteren. I tillegg har vi satt i gang med innkjøp av alt vi trenger her i Guatemala. Det går jo stort sett i medisiner, medisinsk utstyr, madrasser, mat, vann, o.l.
Jeg, Ole-Jacob Bangstad, må til Norge i begravelse på torsdag, så Gustavo Garcia og Aracely Reyes kommer da til å dra lasset alene mens jeg er borte. Vel, ikke dra det alene, men administrere det. Det ser ut til at det kommer flere frivillige, så dette ser bra ut.

2. juni 2010

Etter stormen Agatha, er det store ødeleggelser i Guatemala og andre land i mellom amerika.
Et stort jordfallshull i Guatemala City, som følge av det kraftige regnet etter den tropiske stormen Agathea. En tre etasjers bygning forsvant i dypet

1. juni 2010

Klikk på linken under

Facebook gruppe MYE nyttig info
Etter vulkanutbruddet på torsdag som førte til unntakstilstand og den påfølgende stormen Agatha som la Guatemala bak seg i går ettermiddag, er Guatemala på randen av sammenbrudd. Ikke bare er det så langt talt over 120 døde, og tilsvarende antall savnede, men over 120.000 har blitt fordrevet fra hjemmene sine og infrastrukturen må bygges opp igjen.

Clinica Noruega har utvidet åpningstidene sine til å gjelde hele dagen, hver eneste dag. I tillegg til at det blir tilbudt herberge for de som trenger det.

Det vi ber om er en donasjon til bankkonto 1080.21.91117

Pengene går uavkortet til arbeidet på klinikken. Vi trenger medisiner, madrasser og mat.

For øyeblikket vil innsatsen bli konsentrert rundt klinikken, men når det mest akutte er over, er det muligheter for at vi utvider andre steder hvor hjelpen er mest trengende. 

Mvh
Ole-Jacob Bangstad
På vegne av styret i Clinica Noruega

23. feb. 2010

Avslutning og hjemreise


Køen var lang utefor klinikken også siste dagen.
17.2. Chajul 4 og siste arbeidsdag på denne turen.


Natten var rimelig god for oss alle. Hurra! Gunn var ikke helt frisk men ble med opp på klinikken. Da vi kom til skolen hadde elevene forberedt en oppvisning for oss. Køen utenfor Clinica Noruega var imidlertid alt lang så helseteamet følte for å gå til verket. Hanne, Anne Lise og Olav tok del i oppvisningen. I dag har vi behandlet 121 pasienter. En av dem var en gutt på ca. 12 år. Han hadde klemt fingeren sin på en maskin og bandasjen hadde grodd fast i såret. Han satt med handa i saltvannsoppløsning for å få løst det opp. Han hadde tydeligvis oppsøkt oss uten sin mors velsignelse. Hun kom å hentet han og formelig dro han ut. Mai Britt forsøkte å holde han igjen, men det gikk ikke. Han måtte gå med uforrettet sak og fikk kraftig kjeft av sin mor. Hun ville han skulle gå på skolen. Hver familie får nemlig 300 quetzaler pr. mnd for å sende barna på skolen. Intensjonen til styresmaktene er nok gode. Det er vel ment som en motivasjonsfaktor. Problemet er at skolene ikke har bøker, pulter, klasserom eller det nødvendige skolemateriellet. Det kan være opp til 60 elever i hver klasse. Hvis de ikke kommer på skolen, blir det trekk i pengene. For denne moren var det tydeligvis viktigere med pengene enn at sønnen får beholde fingeren.

Denne jenta ble kjempeglad for hårstrikkene hun fikk.

I dag var det ikke klær og sko å gi ut. Køen var derfor ikke så påtregende og lang som de andre dagene. Gunn ble så betatt av de strålende, stolte øynene til en gutt som fikk en ny jakke hun hadde kjøpt, at hun gikk og kjøpte 4 jakker og 8 joggebukser til. Det gikk greit å få stengt til klokken 4. Så bar det ned til Ana for å spise middag. Vi fikk deilig kylling og ris. Det er ganske merkelig. Da vi kom dit første dagen syntes vi det var helt forferdelig, møkkete, røykfylt og elendig der. Nå går det greit, selv om vi er veldig glad for at vi ikke skal sove der. Vi mennesker er utrolig tilpassningsdyktige. Det er sikkert derfor menneskene her oppe, som lever under ELENDIG KÅR ser ut til å være glade og fornøyde likevel. Men for all del: - De blir enda gladere for medisinsk hjelp og nye klær.

Vi er alle glade for at dette er siste jobbedag. Vi er ganske slitne og har hjemlengsel til vårt eget deilige land, familie og venner.

18.2. Hjemreisen starter

Vi satt som vanlig og ventet til avtalt tid. Vi hadde spist siste rest av knekkebrødene til frokost og var veldig klare for å starte hjemreisen der vi satt inntullet i pleddene og prøvde å holde varmen mens vi leste i hver vår bok. Vi har blitt ganske gode til å gjøre det beste ut av ventetiden. Irritere oss gjør vi iallefall ikke. Sånn er det bare! Daniel kom og vi fikk stablet alt på bilen. Vi hentet Hanne og tomme kofferter på skolen. Det var tåkete og iskaldt og vi gledet oss til å komme ned i ”lavlandet” igjen.

Turen til Chichicastennango gikk rimelig greit. Mai Britt og jeg som vanlig småsjuke foran på de svingete veiene. Turen fra Chajul til Chichi… tok ca. 4 timer. Nå var vi klare for luksus. Vi hadde tross alt ikke hatt rennende varmt vann tilgjengelig på 14 dager. Vi var møkkete, Gunn var syk og alle var gjennomkalde så Hotell Santo Tomãs lokket med sitt svømmebasseng, store rom med bad, enorme senger og et interiør som er som et museums besøk. I tilegg hadde vi peis på 4 manns rommet! Vi startet med en buffèt. Det smakte godt, men nå er vi blitt så vant til lite mat at det var ikke stort vi orket. ( Tro for alle del at vi ikke kommer slanke hjem. Buksa sitter like stramt). Så gikk vi på tur i byens markedsgate for turister. Nå har vi lært og prutet derfor det meste ned til det halve. Jeg endte som vanlig opp med rare ting jeg ikke trengte. Store brune barneøyne med hendene fulle av krimskrams er ikke så lett å si nei til. – For school, madam. Pleeeeeeace? Her snakket de i alle fall et minimum engelsk og da er det litt enklere.

Edens hage for oss som kom fra hel.....

Etter denne seansen gikk vi til hotellet og tok hver vår lange dusj. DET VAR HELT FANTASTISK!!! Vi rigget oss til i sengene og fikk tent opp i peisen. Hanne ville ha oss med ut å spise, men det orket vi ikke. Vi ble værende foran peisen og hadde en deilig kveld hvor vi evaluerte turen.

Mai Britt Darefjeld, som er en av Clinica Noruegas grunnleggere har vært her 6 ganger før. 4 av disse har vært jobbe turer. Tidligere har de hatt en buss som har vært innredet som en klinikk, de har reist rundt med. Nå er denne bussen overtatt av lokale krefter og i full drift. Denne gangen hadde vi derfor ikke bussen og var avhengige av at andre hadde ordnet lokaler for oss før vi kom. Dette fungerte greit. Fordi vi reiste sammen med Vennskapsforeningen fra Moss, (Olav og Anne Lise), og Hanne ble denne turen annerledes enn andre jobbturer. Det ble mer representasjon og seremonier enn vanlig. Det ble også flere ventedager på oss i teamet de dagene Hanne og Mai Britt satt i møter i Guatemala City. Mai Britt har i løpet av turen lagt en reiseplan for neste gruppe som skal nedover. Det vil antagelig bli noen forandringer på antall dager man er på de ulike stedene. Chajul har stort behov, så derfor blir oppholdet her forlenget. – ”Vi vil holde fast ved at det blir noen avbrudd med enkelte dager med fri, innimellom, hvor vi vil oppholde oss i Antigua, Chichicastenango og Panajachel, for å samle krefter”, sier Mai Britt som nå er helt restituert etter ”farangen”. Vi andre som var med på denne turen forsto ikke i utgangspunktet behovene for disse fridagene, men i ettertid har vi forstått at de var helt nødvendige. Er du sykepleier og behersker spansk, har lyst til å ta ferien din i Guatemala på jobb og betale alt selv, så kontakt Mai Britt. Det hørtes jo ikke akkurat så innbydende ut, men jeg kan love deg at det er en opplevelse og en lærdom for livet, som er få forunt.

19.2. 2.etappe på hjemreisen. Chichi… - Guatemala City

Vi hadde avtalt å dra kl. 12.00, men vår sjåfør Daniel fikk en annen tur til Guatemala City i tillegg. Han sendte sin halvblinde, eldre bror for å være sjåfør slik at vi kunne møtes på veien. Mai Britt har imidlertid kjørt med han tidligere og nektet å gjøre det en gang til. Da hadde hun sitti og holdt i rattet og dratt bilen over i rett felt flere ganger. Varmeapparat og vifter sliter de også med å forstå bruken av. Det har lett for å være mye dugg på ruta i fuktig vær. Har man så en halvblind sjåfør blir det ikke mye sikt. Kl. 14.00 bestemte vi at jeg (Nina) kunne begynne å kjøre med Daniels bror som veiviser. Det fungerte greit den korte stunden det varte. Hadde det vært opp til meg skulle jeg kjørt hele veien. Daniel ville selvfølgelig kjøre sin egen bil og ikke overlate den til et kvinnfolk fra Norge, til tross for at han hadde kjørt bil i mange timer allerede. Klokken 17.00 var vi fremme på Spring Hotell. Vi fikk tilbake rommet vi hadde hatt de to første nettene. Vannlekkasjen i taket var tettet. Home sweet home! Hanne og Mai Britt dro ut etter de tomme koffertene som har stått hos Carlos så lenge og Kalaer som vi ønsker å ta med oss hjem. Kalaer er Guatemalas nasjonalblomst og forferdelig dyre i Norge. Vi vil derfor prøve å ta med oss en stor bukett hjem.

I dag har det vært min og Anne Lises tur til å ha diaré. 3 timers biltur gir en glimrende anledning til å trene lukke muskulaturen. Men, vi lykkes begge to, heldigvis.

I kveld skal vi spise middag hos Jaime. Det blir sikkert koselig og en flott avslutning på turen vår.



Det BLE en koselig kveld. Jaime hadde en vakker leilighet og en bedårende kone. Hele gjengen var der for å ta farvel med oss. Hvordan det enn er så blir det slik at vi norske sitter i en gruppe og de spansktalende i en annen. Hanne oversetter alle taler, men vi kan ikke forlange at hun skal oversette all konversasjon. Hun alternerer mellom begge gruppene. Vi dro tidlig hjem, uten Hanne og gikk rett til sengs. Språkbarrieren blir en hemsko, til tross for at våre nye venner i Guatemala er både livlige og interessert i vårt ve og vel.

20-21.2. Flyturer og oppsummering.

Nå sitter vi på Schipol og venter på neste fly hjem. Vi har vært her i 5 timer og det er litt rart. Vi føler oss nesten som hjemme. Så nært og dog så fjernt!
Turen hjem har gått fint. Lærdommen er likevel: - På neste tur bør Mexico unngås. Der er det totalt kaos, ingen skilt og de du spør om noe svarer i hytt og pine. Men, vi fant til slutt rett gate.
Vi er slitne men ved godt mot, som det heter. Vi er alle fornøyde med at ”the mission is compleated”. Vi har behandlet ca 800 pasienter på denne turen.
Vi har lært en ny kultur å kjenne.
Vi har lært mye om oss selv og ikke minst:-
Vi er uendelig takknemlige for at vi bor i Norge og snart er hjemme.PS: Gunn og jeg fikk ikke koffertene på Torp, men de kommer vel om noen dager. Nydelig å sove i egen seng igjen.

16. feb. 2010

Himmel og helvete

13.2 Huehuetenango og fridag

Teamet på besøk hos vår tolk, Sherry.
I dag var vi invitert til Sherry og William i Huehuetenango. De hentet oss på Copma skolen kl. 10.30. Bare en time etter avtalen. Men som William sa; - Everything OK? Og det var det jo. Tone rakk å hilsen på en 15 år gammel jente hun skal være skolefadder for. Hadde ikke Tone meldt seg måtte hun sluttet på skolen . Moren mente hun hadde lært nok og de hadde ikke penger til utstyr.


Medisinkjøp i Chichicastenango.
Vi hadde en FANTASTISK dag hvor vi virkelig fikk samlet krefter rundt bassenget. Vi fikk også vekslet mer penger og kjøpt flere medisiner. Vi fikk også hilst på Williams mor og Sherrys far, pluss alle tre barna. Om ettermiddagen tok de oss med på en topp italiensk restaurant. William spanderte selvfølgelig. Det gjør visst menn i Guatemala. De kjørte oss tilbake til Aguacatan utpå kvelden. Vi rakk ikke å bli med på seremonien til minne om Pedros sønns død. Olav. Anne Lise og Hanne representerte Norge. DE fikk ikke oppleve Huehuetenango. Vi er svært takknemlige for denne opplevelsen! Den vil bli minnes som kontrastdagen.

14.2 Morsdag og reisedag.

Vi tok farvel med Aguacatan og stablet alt på Daniels bil, nok en gang. Før vi dro fikk vi små gaver av flere som ønsket å vise sin takknemlighet. Det var mye klemming og takk for oss. Mai Britt var fremdeles dårlig. Hadde sitti på dass hele natta og klarte ikke å holde på noen ting. I bilen satt hun på bleie for sikkerhets skyld. Det gikk imidlertid fint. Ingen lekkasje selv om turen nok var en belastning for henne. Men, den dama er virkelig TØFF.

Vi stoppen på veien og spiste lunsj. Var fremme i Chajul kl.14.30. Vi kastet oss over arbeidet. I Chajul har Clinica Noruega en stasjonær klinikk. Vi begynte med å rydde opp på lageret og få orden på medisinene. Kl. 16.00 tok vi imot de første pasientene. Da hadde også ambassadøren (Lars Vaagen, vår tidligere vert) kommet. Han var tolk denne ettermiddagen. Også her måtte det oversettes med 3 språk. Køen utenfor var lang. Her lyser fattigdommen imot oss. Byen ligger på 2150 meter og i et fuktig område. Guttene går i bare filler. Jentene går i sine huipiler så da ser det ikke så elendig ut. Ikke alle har sko. Chajul er det fattigste området i hele Guatemala. Kl. 18.00 ønsket vi å stenge og finne frem til der vi skulle sove. Ambassadørens sjåfør prøvde å dele ut kølapper slik at de som sto først i køen nå kunne komme inn først i morgen. Det ble skrik og nesten slåsskamp om lappene. Vi fikk nesten ikke stengt døren. Ventet en halv time før vi gikk og da var det fremdeles folk utenfor. Og stummende mørke. Det finnes ikke en eneste lyskilde selv om vi er midt i sentrum.


Matlaging hos Ana Canay foregår inne, på åpen ild uten pipe.
Vi fikk kjøre med ambassade bilen ned til Ana Canays ”pensjonat”, hvor vi skal sove i 4 netter. Vi var ettertrykkelig advart på forhånd og ventet oss det verste. Det var det også! Vi er mer og mer takknemlig fordi vi bor i Norge. Det var vi fire Doctoras og Hanne som skulle bo hos Ana. De andre skulle sove på et annet pensjonat, men alle spiser hos Ana. Maten blir laget på et ildsted i det ene hjørnet. Det er sot og møkk overalt. Tone ble møtt av en STOR edderkopp på puta og måtte drikke mye rødvin før hun var klar for sengen. Det er drit kaldt her og mugglukten er inntrengende. Jeg satt meg på sengen og luftfuktigheten gjør at sengetøyet er så fuktig at jeg ble klam i rumpa. Vi rigget oss til med fleecetepper både over og under og la oss i silkelakenposen fra turistforeningen. Over oss fikk vi shoddyteppe og gulvrye. Da ble det egentlig ikke så galt. Når jeg i tilegg lå i 3 ull underskjorter, ullbukse, dynekåpe og bøff ble det rett så greit. Hadde det ikke vært for alle bikkjene på utsiden som bjeffet konstant og rottene som løp på loftet, kunne dette blitt den beste natten i Guatemala så langt. Senga var nemlig god!
Vi fikk eggerøre til kvelds. Vi fikk EN tallerken som skulle fordeles på alle ni. Hanne hadde kjøpt spekemat så det ble rene festen der ved grua. Vi glemte mugglukt, edderkopper, skitt og kulde for en stund og gledet oss sammen med Lars og hans sjåfør. Ana og de andre 5 som bor i huset var i samme rom og satt og spiste ved grua. De deltok ikke i felleskapet. Dette er jo tross alt et ”pensjonat”. Vi kom oss igjennom natten selv om vi nok er ganske sjokkerte over boforholdene her. Stakkars mennesker!!!

15.2. 2. dag i Chajul

Sokke haugen (ca.500 par) fra Norge var det moro å gi bort. Mottagerne ble veldig glade!
Frokosten besto igjen av eggerøre. Egg er ikke spesielt billige her så vi burde glede oss. Nå var det Tones tur til å være syk. Å være kvalm og ha diaré under disse forholdene er så å si umulig for oss fra Norge. Det var helt utenkelig for henne å bli igjen i sengen, sammen med edderkoppene og med mugglukten som river i neseborene. Hun slet seg derfor opp bakkene til Clinica Noruega, sammen med oss andre. Køen var som vanlig lang alt før vi åpnet. Denne dagen flyttet vi utdeling av klær og små effekter til skolen, som ligger ca. 70 m opp i veien. Dette fungerte bra. Anne Lise og Nina ordnet med klær, Olav var dørvakt og sykepleierne delte på de to tolkene som var tilgjengelige. Tone jobbet på sparebluss, men bet tennene sammen. De to unge mennene som tolket i dag hadde vært noen år i USA og jobbet. Det var likevel veldig begrenset hva de kunne av engelsk. Vi var nok godt vant etter dager med Sherry, Alicia, Lars ambassadør, Hanne og Pablo. Det var meningen at Lars skulle tolket oss i dag, men han ble dessverre tilkalt til noe annet viktig. Menneskene i køen var like trengende som dagen før. Det var så fælt å se på alle uten sko i den fryktlig kalde lufta, at det gjorde rent vondt i sjelen. Vi bestemte oss derfor at vi skulle bruke en del penger vi hadde fått med hjemmefra, på sko og støvler. Takk til dere som har gitt penger. Nå kom de i bruk på noe praktisk også. Skoene ble tatt i mot med brede smil. Det var rart å ta ullsokker og sko på små, utrolig skitne føtter. De hadde jo gått barbent i søla.

I dag behandlet vi 180 pasienter. Det var de samme sykdommene som tidligere, men nøden er større. Derfor er trykket på døra kraftigere. Det var en del ørebetennelser og luftveisinfeksjoner, dog er det rart at det ikke er flere med tanke på kulden her nede og at de går barbent og sitter på kalde murgulv. Motstadsdyktigheten mot infeksjoner er klart større her nede. Hvorfor?
I løpet av dagen kom vi frem til at vi burde flytte pga sykdommen som herjet i teamet. Mai Britt var ennå ikke helt frisk og Tone kastet opp. Vi flyttet derfor ned på pensjonatet hvor Anne Lise og Olav bodde. Der var det rent og pent og vi kom igjen alle 4 på rommet. Hurra! Gunn tok overkøya og vi andre fikk underkøyer. Det var til og med mulig å lukke opp vinduet og bygget var av tre og dermed ikke så iskaldt som alle murhusene her. Det var dusj og do på gangen, men det fungerer fint. Vi følte oss som i himmelen. Middagen spiste vi hos Ana Canay, for ikke å svikte henne helt. Hun trenger virkelig pengene. Mai Britt og Tone ble igjen på pensjonatet og sto over middagen som besto av eggerøre og spekemat, i dag igjen. Vi sov godt takket være mangel på haner og bikkjer. Pensjonatet ligger utenfor byen.

16.2 Chajul 3.dag


Innkøp av støvler og sko.
Etter en god natts søvn følte Tone seg frisk. Nå var det imidlertid Gunns tur med slapphet og diaré. Også hun slet seg opp bakkene. Hun hadde krefter til å shoppe litt med Nina på veien. Vi kjøpte enda flere støvler og sko. Dessuten 11 hettejakker til trengende fillefranser. Vi fikk et godt avslag i butikken da vi fortalte at vi skulle gi det bort til folk i landsbyen. Når vi handler så mye får vi en stor ring av folk rundt oss. De synes det er helt utrolig at noen kan handle så mye. Analfabetismen er på 70% i Chajul. Selv de som driver med handel sliter veldig når de skal regne sammen så mange varer, selv om det stort sett dreier seg om 5 og 10 gangen. Han vi kjøpte sko av i går brukte minst 5 minutter på å regne ut summen. 20 quetzaler x 15 par sko, 40 quetzaler x 10 par støvler. Han regnet og regnet og sto med de 700 jeg hadde gitt han i handa. Til slutt kom det noen med en kalkulator og da kunne vi til slutt gå. I dag kjøpte vi 10 par støvler, 20 par sko og 8 par joggesko. Vi tok oss 5 minutter i kirken på veien opp og tente lys for alle i følge og alle vi er glade i. Det er godt å kunne sette seg litt ned og samle tankene. Inntrykkene er så utrolig mange at de må bearbeides litt. Kirkene er alltid åpne og det er bestandig mennesker der inne som ber og tenner lys.
Olav hadde imens måttet lirke opp låsen til klinikken. Ana Cava, som har ansvar for klinikken, hadde reist på tur med Hanne og skolebarna og glemt å si hvor nøkkelen lå. I dag var det jeg, Nina, som hadde ansvaret for køen. Det var moro. Jeg showet og lekte, sang og lo, tok strikk i håret og laget hottentott sveis på de små jentene og fikk alle til å le ved å lage dyrelyder til små plastdyr. I tilegg prøvde jeg å lære å si: - God morgen og God dag, på Ixil og det ble det mye moro med. De har noen rare ssshh lyder og klikke lyder i språket og det var det umulig for meg å få til. Flott å kjøre show når publikum ikke kan gå!!!! (Anbefales alle dårlige revyartister.) Stemningen var stort sett god i køen, selv om jeg etter matpausen måtte skjelle de kraftig ut på norsk og gjøre meg ordentlig morsk. Da var trengselen til fare for de barna som sto først. De skjønte ikke hva jeg sa, men skjønte nok budskapet. Ikke det at det hjalp stort, forresten. Det ble musestille en kort stund, men de rikket seg lite.


May Britt på hjemmebesøk.
Det sto en gammel hyggelig mann i køen. Han ble stående lenge fordi vi prioriterer barn. Det ble derfor tatt inn 3 pasienter med barn ( i praksis vil de si 9-15 stykker for de har jo så mange barn med seg), før vi tok en voksen som kom uten barn. Den gamle mannen ble derfor stående svært lenge for han var nr. 4 i køen av voksne. Da han endelig kom frem viste det seg at han hadde øyeinfeksjon og veldig vondt i kroppen. Han fikk behandling. Han var imidlertid veldig opptatt av at han hadde en kone hjemme som var så syk at hun ikke kunne komme. Det var ikke så langt å gå så Mai Britt bestemte seg for å gå på hjemme besøk. Det var en selsom opplevelse. Mai Britt og Gunn dro av sted med stetoscopet rundt halsen og otoscopet i lomma. Da de kom frem ble de ført inn i et totalt mørklagt rom med mye røyk fra åpent ildsted uten pipe, jordgulv og steinvegger. De ble vist bort i et hjørne hvor de oppdaget en bylt med teppefiller på en brisk. Bylten rørte på seg og hostet. Det var tydeligvis pasienten. Den gamle møkkete kvinnen, som egentlig bare var 54 år, reiste seg opp på nakne føtter på jordgulvet. Undersøkelsen viste en lungebetennelse og hun fikk behandling for dette. Alle var lykkelige!

Olav og Anne Lise delte ut alle skoene og støvlene. Selv sokkehaugen begynner nå å bli slunken. Skulle så gjerne hatt mer til i morgen for da blir det lite å dele ut.

I dag ble det behandlet 129 pasienter. Færre enn i går pga Gunns sykdom. Hun måtte gi seg og ta en tuk-tuk ned til pensjonatet. Rakk så vidt å komme på ramma og var sengeliggende resten av dagen. Vi andre stengte dørene kl. 16.00. Ryddet litt og dro for å spise middag, igjen hos Ana Canay. Middagen var ferdig kl. 17.40. Bare 40 min etter tiden. Vi spiste deilige potetpannekaker med tomatsaus. Det var ordentlig velsmakende, men akk så lite. Porsjonene er IKKE laget for sultne, store nordmenn. Vi takket for oss og var glade vi ikke skulle sove der. Hanne sover der ennå. Hun kjenner Ana Canay godt. Ana er med i en prosjektgruppe av veversker som Hanne hjelper til å få solgt sine produkter. Hun sitter og vever i det mørke huset under den ene dårlige lyspæren som er i rommet. Hanne viste også barna i huset bilder hun hadde på PC’n i går og de hadde hatt en veldig fin kveld sammen.

Etter middagen gikk vi til pensjonatet. Vi rakk frem i lyset og dét er viktig! Gunn ligger fremdeles i sengen i skrivende stund. Nå skal vi spise litt kvelds bestående av knekkebrød og Nora syltetøy på flaske, medbrakt fra Norge. Vi har også fått kjøpt Philadelphia ost så vi gleder oss til noe annet enn loff og tortillaer. Tipper det blir tidlig kveld med god bok på senga i dag også.


Tone viser omsorg for små og stor. Varme føtter varmer også hjerte.
PS: Mai Britt hadde laget loff med nyplukkede bananer og det smakte fortreffelig. Da blir det knekkebrød til frokost.

11. feb. 2010

Hva skjedde egentlig videre???

4.2.10

Middagen gikk over all forventing. Ingen av oss skjemte oss ut og det er ingen skandaler og melde.

Foruten vår gruppe var også Guatemalas kjente kunstnere, Ranferi, Carlos, Jaime og Gustavos datter som representerte ham. 4 ansatte ved ambassaden og 1 fra Guatemala Citys Nasjonalpalass tilstede under middagen. Vi hadde tatt på oss den lengste tunikaen vi hadde over tightsen. Maten var nydelig og vi ble vartet opp av to tjenere i stram livrè. Verten selv, ambassadør Lars Vaagen oversatte i øst og vest og snakket i 70% av tiden. Han er en meget dyktig mann og vi følte oss velkommen.

Nå har vi fått nye medisiner og står på farten til å dra til Panajachel. Stemningen er noe hektisk rundt meg i øyeblikket. Mye som skal stables inn i minibussen. Det er 4 timers kjøring i kraftige (men utrolig deilig) varme. Hører dere hjemme har kulde og mye snø.

Turen gikk fint. Det var en del veiarbeid så litt venting ble det. De såkaldte kyllingbussene kjørte som gale og presset seg forbi i svinger og på sletter, selv om det kom biler i mot. Det var en helt sinnsyk kjøring! Vi hadde leid en bil med plass til 8. Koffertene ble stablet på taket.
Vi spiste middag underveis og ankom Panajachel ca. 17.00. Fikk ikke plass på det ønskede hotellet men fant et annet som heter;- Paradis Inn. Hotellet er fint og ligger helt nede ved Atitlan sjøen. Vi valgte som vanlig et 4 sengsrom. Problemet var at rett utenfor vinduet rant det mye vann og var mye bråk så vi byttet rom neste dag.
Middagen spiste vi på Cirkus som lå øverst i byen. Nok en gang gikk vi til sengs før 22.00.

5.2. Båttur til Santiago, Panabaj og Vulcano Loge

I dag skulle vi bare være turister. Vi sto tidlig opp og spiste frokost oppe i byen. Klokken 10.00 hadde vi leid en båt som skulle ta oss over til Santiago. Turen over var deilig på en speilblank Atitlansjø med blågrønt vann omkranset av 7 vulkaner. Det var vakkert og været var nydelig.


I Santiago de Atitlan leide vi tuk-tuker som kjørte oss til Panabaj. Vi fikk se stedet hvor Mai Britt hadde bodd og jobbet under jordraskatastrofen i 2005. Det var HER hun startet eventyret om Clinica Noruega. Det ble laget et provisorisk skilt over døren til bakrommet til kirken, hvor de tok imot pasienter og hvor det sto Clinica Noruega. Det var veldig spesielt å være der med Mai Britt som kunne fortelle om hvordan det hadde vært under katastrofen. En stram lik lukt over hele området, bikkjer som løp med menneskeben i munnen og en hel befolkning i sjokk og sorg over det som hadde skjedd. Skolen og Rådhuset sto fremdeles forlatt. Ingen vil ta det i bruk siden det også er spådd at det er mulig at et nytt ras kan komme. Fremdeles er det en del som bor i plast husene som US Aid satt opp rett etter jordraset. Vi kunne se på veggen til hospitalet hvor høyt leira hadde stått.

Gunn, Hanne og Nina besøkte huset hvor Maximon (en gudeskikkelse i form av en trefigur i dress som røyker sigar og drikker sprit), befinner seg dette året. Vi tente lys både for trygg reise, moder jord, helbredelse og vellykkede gjøremål. Vi tok ingen sjanser. Mayaprestene som passet på gudomen var dritings av all spriten som ble skjenket til Maximon.
Etter dette tok vi båten til Jaibalito, hvor vi spiste lunsj på et hotell som var drevet av nordmennene Terje og Monica Mæland.
Etter dette dro vi til hotellet og byttet til et annet rom med mindre lyd. Det var for sent å besøke barnehjemmet og Unn Lisbeth. Vi slappet litt av før vi dro med tuk-tuker til Idar og Mona fra Ambassaden. De bodde på et fancy hotell utenfor byen. Ole Jakob kom også og ambassaden spanderte på de som orket det.


6.2. og Mayaenes nyttår

Igjen var vi tidlig oppe og klare for verden. Vi shoppet oss oppover gaten. Jeg lot meg lure av store øyner til å kjøpe en drøss med ting jeg ikke trenger. Det er mange vakre farger i mayaens klesdrakter, så gaten er et fargerikt skue.

Kl. 12.30 tok vi tuk-tuk til Unn Lisbeth. Hun driver et barnehjem med 6 jenter og 9 gutter. Foruten det har hun også 4 barn boende hos seg som hun ønsker å adoptere. Han eldste er adoptert.
Barnehjemmet var vakkert og veldrevet. Barna var veloppdragene og flotte. De presenterte seg og sang for oss. Vi sang- Jeg gikk en tur på stien for dem.
Unn Lisbeth holdt også på å bygge seg et stort flott nytt hus. Vi fikk omvisning der også. All ære til denne damen som har viet sitt liv til disse barna.

Så var det klart for åpningen av Hannes, Carlos, Gustavos, Jan og Jaimes utstilling. Det kom mange folk og stemningen var god. Ranferi, Carlos og en på perkusjon spilte og sang. Idar fra ambassaden sa også noen bevingede ord?? Han snakket spansk.

Nå er det nachspiel på verandaen vår. Jeg får ut og kaste glans over festen. HA, ha…..
Kl.22.00 ZZZZZZZZZZZzzzzzzzzzz Vi er ingen festløver akkurat.

7.2. Reisedag

I dag har vi tatt turen fra Panajachel til Aguactan etter en god frokost. Daniel kom 40 min for sent pga en bilulykke. Turen gikk ”fint” til tross for en del bilsyke i forsete hvor Mai Britt og Nina satt. Veiene vi kjørte på var som korketrekkeren men med stigningen opp og ned til Gaustatoppen for hver mil. I tilegg var altså disse kamikaze kjørerne i bussene som passerte oss.



Vi ble tatt vel i mot i Agua Blanca (det hvite vannet) hos Rosalinda og hennes familie. Vi var så heldige å hilse på både barn, svigerbarn og barnebarn. Mange av dem bor her i huset.

Vi fikk vår egen lille gårdsplass med to hytter. Det var her Hanne, Rune og barna bodde det året de bodde i Guatemala. Hanne, Olav og Anne Lise bor i den ene hytten. Vi i helseteamet bor i et annet bygg med to soverom. Sengene er ikke av de beste men vi har det supert! Mai Britts er aller verst. Det er som å ligge rett på planker. Vi spiser deilig mat som Rosalinda lager sammen med sin svigerdatter og datter.

For å komme opp til huset er det ca 15 min å gå på en meget smal og humpete vei. Vi ble lastet opp på en pick up og klamret oss fast, sammen med bagasjen på veien hit. Vi slapp heldigvis å gå hele veien med all bagasjen. De siste 150 meterne måtte vi gå og det var tungt nok.

Etter middagen gikk vi ned til skolen hvor Ranferi og bandet skulle ha konsert for å promotere Clinica Noruega. Konserten var gratis og det kom ca. 100 mennesker. Bandet spiller en artig musikk og bruker utrolig mange typer instrumenter. En av låtene blir kun akkompagnert av lyder laget med slag mot kroppen. De avsluttet med allsang og stor stemning.

Vel tilbake fikk vi kveldsmat. Vi hadde kjøpt med brød selv og fikk i tillegg en deilig omlett med tomat. Til alle måltider serveres den lokale tortillaen. Den er varm og nystekt og legger seg som en klump i magen. Ikke alle liker denne like godt, derfor medbrakt brød. Vi la oss mette og fornøyde.

8.2. Skikkelig jobbedag!

Vi måtte opp klokken 05.45. Vi har jo bare et ”bad” på 7 mennesker og frokosten ble servet 6.30.

Vi gikk så ned til skolen hvor det ble avholdt en stor seremoni med alle elevene på stramt geledd som lo av oss store gringaer. Jeg syntes stadig jeg hørte ordet GRANDE. Det ble holdt taler, flaggseremoni med både norsk og Guatemalansk flagg + begge lands nasjonalsanger. Vi sang så godt vi kunne.

Etter dette ble vi fraktet langt på landsbygda på noen helt utrolig smale og støvede veier. Vi kom til en landsby som het Pichiquil, hvor don Pedro på forhånd hadde gitt beskjed om at vi kom. Det var derfor allerede stor kø ved dørene til forsamlingslokalet som denne dagen var vår sykestue. Det ble rigget til med border langs hele scenekanten. Vi bar inn medisiner og utstyr og så var behandlingen i gang. De tre sykepleierne arbeidet ved hvert sitt bord med hver sin tolk. Tone ble tolket av Alysia, en Mayakvinne som snakker godt engelsk og det lokale stammespråket chalchiteko. Mai Britt hadde Sherry, som har vært utvekslingsstudent hos dem i Norge og Gunn ble tolket av en pastor ved navn Pablo, fra Aguacatan, som i tilegg til spansk og engelsk også, chalchiteko. Mange kunne bare dette språket.


Til sammen behandlet vi over 150 pasienter i dag. Det blir ført journal over hvor de kommer fra, hva de feiler, hvor mange barn de har og hva slags behandling de får. De som søkte hjelp i dag var mer syke enn de i Guatemala City. Det var også her behov for en del kurer mot mark. I tilegg trenger de virkelig vitaminer. De trenger en del smertestillende for de er plaget av leddsmerter. Dette er mennesker som lever av jordbruk på karrig mark, de må bære vann til egen husholdning og maten blir laget over åpen ild. Det er ikke rart de blir utslitt og ser slitne ut.

William, Sherrys mann, delte ut briller sammen med meg. Det var også her stort behov for dét. En periode var det fullt anarki ved billebordet og vi måtte stramme kraftig inn og få de inn i et kø system. Vi lykkes delvis .

Jeg fikk være julenissen og delte ut gaver til barna. De ble svært glade for hårspenner, plastfigurer, små keramikk figurer og draktene vi hadde kjøpt i Guatemala City.

Både behandlere, pasientene og de som var ansvarlige for opplegget var fornøyd med dagen.

Før vi dro fikk vi omvisning på den lokale helsestasjonen. Mannen som var ansvarlig for den hadde vært sammen med oss hele dagen. Han sørget godt for helsestasjonen sin.

Etter denne dagen, i lokalet som holdt ca. 50 grader celsius og med knapt 5 min pause i løpet av dagen, var vi temmelig mørbankede da vi vendte nesen hjem igjen. På veien hjem (det vil si der vi skal sove denne natten), stoppet vi ved en badekulp og et fossefall. Det var rart å se denne vakre oasen midt i det tørre landskapet. Vi spurte Alicia om vi kunne bade i trusa og BH. Hun anbefalte oss å la være. Mente vi ville skremme barna. Det ble derfor ikke noe bad før vi kom til fincaen vår. Badet besto i at vi etter tur sto i en stor bøtte og helte over oss vann fra et lite vaskefat som vi blandet selv med kaldt og varmt vann. Vannet var på forhånd varmet opp over bål i hagen vår. Utrolig så ren man kan føle seg etter en sånn dusj.

Vi avsluttet kvelden med middag hos Rosalinda. Vi var SKRUBBSULTNE. Siden frokost hadde vi bare spist en loff skive som var medbrakt til niste.

Alt i alt er vi meget fornøyde med dagens innsats. 150 pasienter er meget bra!!!

9.2. Chex og jobbing ute.

Vi kom oss igjen tidlig ut av de steinharde sengene. Natten var kald og jeg måtte finne frem dynekåpa jeg reiste i. Jeg var ute på do i løpet av natten. Det var en helt utrolig stjernehimmel. Det er helt stummende mørkt her. Jeg holdt opp hånden foran ansiktet og så ikke engang antydning til den. For å se stjernene måtte jeg se rett opp. Det vokser høye avocadotrær tett inn til hytteveggen.

Etter frokost gikk vi ned til skolen og lastet medisinene opp på en pickup. Dit vi skulle i dag, til Chex, var dette det eneste mulige kjøretøyet. Vi ble stablet opp på planet på en annen pickup. Så bar det i veg på humpete, steinete, støvete, støvete, støvete, smale og utrolig bratte veier. Vi kjørte oppover i ca. 45 min før bilen vår plutselig stoppet. Pastoren/tolken, Pablo, bare spant av planet og fikk lagt store steiner bak hjulene. Sjåføren fikk ikke liv i bilen igjen så vi begynte å gå. Heldigvis var utstyret i den andre bilen. På dette tidspunktet var vi vel ca. 3200 meter over havet og fuglene fløy UNDER oss. I det fjerne så vi vulkanen Santa Maria, og rett foran den ligger Santiaguito som hadde utbrudd. Utsikten var fantastisk og luften var ren og klar. DEILIG! Folket her opp i fjellet er meget fattige. Jorden er skrinn, tørr og steinete. De dyrker mais og korn på de små åkerlappene oppe i fjellskråningen. Griser, sauer, bikkjer og høns gikk fritt omkring. Det hersket noe jeg vil beskrive som ro, der oppe.


Tilslutt ble vi heldigvis hentet av den andre bilen. Det er tungt å gå i den høyden. Tone hadde skrytt av at vi var vant til å gå i fjellet, men det angret hun på. Vi endte til slutt på ca. 3500 moh.

Da vi kom frem var køen med pasienter lang. Denne dagen hadde vi ”legevakt” på en veranda. Det var luftig og godt i skyggen, men litt kaldt. Jeg beholdt den varme fleecejakken på. Ute i solen var det imidlertid godt og varmt. I dag fikk vi nemlig lunsjpause i solen. De to lokale tolkene gikk hjem og spiste og da var det lite vi kunne gjøre. Pasientene forsto nemlig ikke spansk. I dag fikk vi behandlet ca. 70 pasienter. At det ble færre enn i går skyldes at det var bare to av sykepleierne som kunne jobbe om gangen fordi vi bare hadde to som kunne spansk i landsbyen. Da hjalp det lite at vi hadde med tre tolker som kunne tolke fra spansk til engelsk. Det tar dessuten tid når det først skal tolkes fra quiche til spansk, så en annen fra spansk til engelsk før altså sykepleieren får hvite hva som er galt, symptomene, hvor lenge det har vart, har de forsøkt noen behandling, regelmessig avføring etc, etc. Det er mange opplysninger man må ha før det kan stilles en diagnose og riktige medisiner deles ut.


De vi behandlet i dag hadde en annen type diagnoser enn i går. To hadde ordentlig ørebetennelse og fikk antibiotika, ei hadde astma og henne sendte vi videre til en lege slik at hun kan få inhalator. Dersom vi ikke hadde kommet til denne landsbyen er det ikke sikkert den unge kvinnen med astma hadde fått en slik beskjed og dermed ikke kommet til legen. Astma er en alvorlig diagnose. Vi fikk også inn en gutt som akkurat hadde fått et dypt kutt i panna helt inn til skallen. Mai Britt renset/vasket såret i saltvann og la på en enkel forbinding, før han ble sent videre for å sys i Aguacatan. Jeg har fått penger til to fotballer av en kollega og spurte,(selvfølgelig via tolker), om det fantes noen ball løkke i nærheten. Jeg ville gi gutten den ene fotballen som en oppmuntring på veien. Læreren sa at det fantes ingen ball løkke i landsbyen og det var lite bruk for fotballen. Det var altfor bratt å leke med ball der. Skulle man sparke litt for hardt ville ballen være tapt for alltid og befinne seg 300 meter nede i løpet av sekunder. Gutten ble derfor kjørt videre uten ball. Jeg delte derimot ut en del hårstrikk, spenner og snurrebasser i dag også. Det er ordentlig moro å ha denne jobben. Jeg ga også bort babytepper i fleece som er sydd av folk på attføring på Kragerø Industri og Service. Ei av dem som fikk teppe satt med en liten baby på fanget inntullet i et håndklede og en møkkete T-skjorte. Hun hadde også med mannen sin. Han kunne ikke jobbe så de var avhengige av at hun jobbet litt. I tilegg til babyen hadde de 5 barn til og var også gravid igjen. Kvinnen var fullstendig utslitt. Får håpe at medisinene og vitaminene hun fikk gir henne mer overskudd og krefter til å klare livet der oppe i fjellet.

Da klokken ble 14. 30 ga vi beskjed om at nå måtte det ikke tas imot flere pasienter enn de 10 som satt i kø. Den lokale sykepleieren som tok imot, klarte imidlertid ikke å avvise dem som kom og tok stadig imot nye, tross våre innsigelser. Til slutt måtte vi konfiskere skjemaene, ellers ville det aldri tatt slutt. Det kom imidlertid en kvinne med en baby som hadde øyebetennelse. Henne kunne vi selvfølgelig ikke avvise og Mai Britt sjekket barnet. Det var imidlertid helt friskt, hadde ikke feber og ingen problemer med øynene. Moren ble ordentlig sint fordi barnet ikke var sykt og de dermed ikke fikk medisiner. Hun var også veldig sint på Alicia, (tolken), som hun hadde sett at ikke gjorde noe som helst hele dagen. Ikke før Mai Britt spurte henne: - Er du sint fordi barnet ditt ikke er sykt, er du ikke glad fordi det er friskt?, gikk det opp for henne at det faktisk var BRA ar hun ikke hadde et sykt barn. Hun begynte å le og gikk glad og fornøyd hjem.

Siden bilen vår var død, måtte alt, både medisiner og folk stables inn på en pickup. Vi klamret oss fast på planet og prøvde å la vær å se ned. Alt gikk selvfølgelig fint og vi kom trygt ned. Vi oppdaget imidlertid da vi kom ned at en eske med medisiner manglet. I den esken lå også stetoskopet, otoskopet (til øret) og oftalomoskopet (til øyet) som var ny innkjøpt til Clinica Noruega. Hvor esken har blitt av vet vi ikke. Vi håper den dukker opp.

Vi rakk å spise en hamburger på en restaurant før vi gikk på en ny seremoni på skolen. Vi måtte møte opp i operasjonsdressene våre, men det gikk fint. Det var en høytidlig seremoni hvor det ble delt ut et stipend på kr. 2500,- til den beste avgangseleven på skolen som hadde fortsatt på videregående. Skoleåret her nede følger kalenderåret. Stipendet var gitt av Inger Lien fra Nøtterøy, som har vært her nede på besøk. Jenta som fikk stipendet het Rubi og foreldrene var også med og tok imot sjekken. 2500,- her ned er mange penger. En lærer på denne privatskolen, som har mange elever med skolefaddere i Norge, tjener ca. 800,- pr. mnd., for en dagarbeider er dette omtrent en årslønn. Hanne ble igjen fremstilt som den store velgjører hun er, og ble ordentlig rørt da hun hørte Rubis fine takketale til både Inger og Hanne.


På vei hjem går vi forbi en fotball løkke som alltid har vært full av barn. Denne kvelden var det imidlertid ingen der. Litt lenger opp i bushen traff vi heldigvis på 5 gutter og 2 jenter. Det var en spøkefull gjeng som smilte og lo og ropte Gringo, etter oss. Vi sa :- No gringo. Noruega!!! De lo bare enda mer. Jeg dro frem ballen og de ble helt stille. Jeg kastet den til den mest skøyeraktige av dem og de ble kjempeglade. Håper ballen kommer til å bringe dem mye glede. Det var i alle fall giverens tanke.

Nå har vi spist Rosalindas gode mat og ”dusjet” i baljen igjen. Nå skal vi slappe av litt med vin og pepsi før vi stuper i seng ganske tidlig, vil jeg tro.

PS: Klokken har nå blitt 21.40 og vi har enda ikke lagt oss.

PS 2: La oss ikke før 22.22. Ny rekord!

10.2. Uendelighetens dag i Canzela

Opp å stå. Ut på do (dersom du er så heldig at den er ledig). Vaske seg. Spise frokost hos Rosalinda. Gå til Aguacatan (over en hengebro som svaier som om vi går på line), stable medisiner i bilen og kjøre i vei. Vi begynner å bli grillet på denne rutinen. Det er også de samme stupbratte fjellsidene og pickup som gjelder. I dag skulle vi til Canzuela. Da vi kom frem var det tjukt av folk. I dag fikk vi et klasserom til rådighet og vi rigget oss til. Nå har vi lært hvordan vi best skal plassere oss. De som tar imot sitter ute og skriver ned navn, symptomer, antall barn osv. Dette er det de lokale som gjør. Deretter stiller de seg i en laaaaang kø med sine skjemaer, på utsiden av lokalet. Det at ikke køen er inne gjør at det blir litt mindre lyd i lokalet og et MINIMUM av privatliv rundt pasienten. Sykepleierne behandler 3 og 3 pasienter. Problemet er at det aldri bare kommer èn pasient. Det kommer som regel en mor eller bestemor med 2-3 barn. Det blir i praksis 10-12 pasienter i rommet samtidig + oss og tolkene. I dag trengte vi ikke tolker fra stammespråk til spansk. Et mindre ledd som tar tid. I dag behandlet vi ca. 200 pasienter. Vi holdt på helt til 16.30. Da var alle aldeles utkjørt og vi hadde flere ganger sagt at nå var det nok. De sluttet imidlertid ikke å sende inn pasienter. Det er vanskelig for de lokale å avvise sine egne når det står lang kø. Det er ikke lett for oss heller men til slutt måtte det gjøres. Jeg stilte meg i døra og fysisk ”kastet” ut folk som prøvde å trenge seg inn. Til slutt fikk jeg lukket den og vi fikk pakket sammen. Vi lovet at de som ikke var behandlet skulle få komme til Aguacatan neste dag og vi skulle spandere pickup og hente dem og kjøre dem tilbake. Selv ikke dette roet gemyttene. De var ordentlig sinte fordi de ikke ble behandlet. Vi synes dette er beklagelig men grensen var nådd for lengst med hva vi orket. Vi begynte også å gå tomme for noen medisiner. Smågavene var også tomme. Det var INGEN i køen som var så syke at de ikke kunne komme til Aguacatan dagen etter.


Av de vi behandlet var det 5 ørebetennelser, 2 urinveisinfeksjoner, 1 bronkitt, 1 med soppinfeksjon på neglene og noen som hadde skikkelig betent eksem. Utover dette var det de vanlige plagene med smerter i ledd, gastritt, hodesmerter, neseblod m.m.

Vi var ganske utslitte da vi slet oss opp bakkene til Rosalindas hus. Humøret derimot er upåklagelig i vår lille gruppe. Vi har det kjempetrivelig sammen og ler mye. Både av og med hverandre!

Etter baljedusjen og et kaldt glass øl, spandert av Olav, var vi igjen på ”topp”. Den yngste sønnen i huset, Caspar, fylte 16 og vi hadde kjøpt en stor kremkake. Den kostet 400 quetsaler (300,- kr.) og det overrasket oss. Alt annet er jo så billig her nede. Festen var koselig med familie og naboer tilstede ved et stort langbord ute i hagen. Vi spiste også deilig grillmat med rødbeter, blomkål, vårløk og bakte poteter. Caspar spilte gitar og sang. Han er sjenert som ungdommer flest, men både barn og ungdommer her nede er veldig flinke til å snakke med høytidlige ord i forsamlinger. Det ble overrakt gaver og holdt taler både på spansk og norsk. Hanne tolket. Essensen i alle talene var at vi er glade for å kunne bli kjent med hverandre og de ulike kulturer. Det ble imidlertid veldig kaldt å sitte ute. Omtrent som på en kald St. Hans aften hjemme. Da vi la oss besto min nattdrakt i følgende: Ullundertrøye med lange armer, ull bukse, ull sokker, svart lang dynekåpe som denne gangen var på og en bøff a la Northug. I tilegg hadde jeg fylt varmt vann på en drikkeflaske som jeg prøvde å varme lår og hender på. Mai Britt sier det blir enda kaldere i Chajol. De andre fryser også. Mai Britt sov i fleecen og alle i ullundertøy. Vi sover likevel sånn noenlunde bra. Hadde det ikke vært for alle de gale hanene som galer til alle døgnets tider og får svar av likesinnede hos naboene, kunne vi ha sovet enda bedre. Godt ikke vi har en øks tilgjengelig. Da ville det blitt mye hanesuppe!

4. feb. 2010

Ambassademiddagen

Middagen gikk over all forventing. Ingen av oss skjemte oss ut og det er ingen skandaler å melde.


Foruten vår gruppe var også Guatemalas kjente kunstnere, Ranferi, Carlos, Haime og Gustavos datter som representerte ham. 4 ansatte ved ambassaden og 1 fra Guatemala Citys Nasjonalpalass tilstede under middagen. Vi hadde tatt på oss den lengste tunikaen vi hadde over tightsen. Maten var nydelig og vi ble vartet opp av to tjenere i stram livrè. Verten selv, ambassadør Lars Vaagen oversatte i øst og vest og snakket i 70% av tiden. Han er en meget dyktig mann og vi følte oss velkommen.

Nå har vi fått nye medisiner og står på farten til å dra til Panajachel. Stemningen er noe hektisk rundt meg i øyeblikket. Mye som skal stables inn i minibussen. Det er 4 timers kjøring i kraftige (men utrolig deilig) varme. Hører dere hjemme har kulde og mye snø.

3. feb. 2010

Briller og Ambassade

I dag var vi igjen på Mor/Barn klinikken. Vi behandlet 24 pasienter. I dag var det mest eldre mennesker som kom. Mulig det hadde ryktes at vi i dag skulle dele ut briller til dem som trengte det. Det var i alle fall utrolig mange som trengte briller. Olav testet synet ved hjelp av en spansk avis og alle gikk glade ut med det paret som passet best.


Vi har vært så heldige å bli invitert på middag hos den norske ambassadøren i Guatemala, Honduras, El Salvador og Belize, Lars Vaagen. Vi skal snart dra. Sitter nå på rommet iført arbeidstøy og spiser knekkebrød for å stagge den værste sulten.

Følg med i neste episode og få de saftige sladredetaljene fra ambassademiddagen.
Hvem var der?
Hvordan så kjolene ut?
Hva sto på menyen?
Ambassade eskortepike Nina

Arbeid på Mor/ Barn klinikken

I dag har vi vært og jobbet på Mor/Barn klinikken som er opprettet i et nedlagt barnehjem. Klinikken drives av Aracely Reyes, men husleia betales av Clinica Noruega. Lokalene var fine og Aracely hadde ordnet et eget undersøkelsesrom, et rom for advokaten og et eget rom med leker som psykologen kan bruke ved behov. Juan Geremias Castro som er advokat og sitter i styret for CN, jobber her gratis for å hjelpe de som trenger advokatbistand.


På forhånd hadde Aracely ringt til dem som tidligere hadde besøkt klinikken men ikke hatt penger til lege konsultasjon. Nå kom de fra fjern og nær med sine plager. Alle var meget fattige og hadde ikke penger til medisiner.

Hanne tok i mot pasientene, noterte opplysninger om hva som plaget dem, familieforhold og lignende og Olav og Anne Lise veide og noterte høyde.

Våre 3 sykepleiere ga gode råd, delte ut smertestillende, kurer mot mark i magen, vitaminer og ga dem med alvorlige lidelser beskjed om at de MÅTTE konsultere lege.

De var mange og måtte vente lenge. Vi tok i mot pasienter i 3 timer uten pause og behandlet 27 stykker. Størst inntrykk gjorde en sliten kvinne som hadde omsorgen for 8 barnebarn, hvorav den ene er tilbakestående. Hun hadde med seg 5 barna til klinikken. De fikk vitaminer, kur mot mark i magen og et plagg hver. De knuget plagget inntil kroppen og var oppriktig takknemlige. Den største av jentene (8), var veldig kontaktsøkende og ville bæres på av oss så snart vi kom på utsiden av undersøkelsesrommet. Hun ga meg navnet, ”Gringa Grande”. De ble nemlig værende der fordi vi hadde mistanke om urinveisinfeksjon hos bestemoren. Vi hadde glemt urinsticks på hotellet og vår sjåfør, Hulio, besøkte en rekke apoteker i jakten på noen i løpet av de timene vi var der uten å lykkes.

Etter dette ble vi kjørt tilbake til hotellet hvor vi rakk å kaste i oss en baguette før neste ”klinikk” ble åpnet i Hotellets garasje. Her ga vi et tilbud til hotellets ansatte og familie. Vi behandlet 9 stykker. Størst inntrykk her gjorde hotellets garasjevakt og vaskehjelpen på hotellet. De bodde sammen med sine to barn, i et rom i garasjen. De var rene og pene i tøyet og hadde den fordelen av at moren kunne vaske klær på hotellet. Faren var imidlertid oppriktig bekymret for at han hadde en alvorlig lungesykdom. Han ble lyttet på, kjent på og målt blodtrykk på. Undersøkelsen medførte at vi kunne fortelle han at han var frisk som en fisk men hadde muskelsmerter bak ved lungen. Han fikk smertestillende og forhåpentligvis medfører dette, sammen med opplysningen om at han var frisk, til at muskelsmertene gir deg. Han strålte som en sol og var ute og gikk tur samme kveld.

Vi avsluttet kl. 18.00 og tok 5 minutter i Hotellets patio før vi fikk i oss en etterlengtet middag.

Assistent Nina



Tone Røgeberg, Gunn Langedrag, Mai Britt Darefjeld og Nina Haugland
klare for arbeid på Mor/Barn klinikken i Guatemala City.



En bestemor og 5 av  hennes 8 barnebarn som hun hadde ansvaret for.

2. feb. 2010

De første dagene i Guatemala



3 staute sykepleiere, Mai Britt Darefjeld, Gunn Langedrag og Tone Røgeberg, alle fra Vestfold, samt assistent og ”reporter”, Nina Haugland fra Kragerø er nå i Guatemala for å jobbe for Clinica Noruega. Tradisjonen tro i CN, har vi betalt alt selv. Sammen med oss har vi Guatemalaguru, Hanne Lunder som er i styret til Clinica Noruega sammen med Mai Britt. Hun fungerer som tolk og reisetilrettegger. Olav Hansen og Anne Lise Gjøstøl er også med og representerer Vennskapskomiten Moss Aguacatan.

Vi ankom på fredag. Hittil har det vært en del møteaktivitet for Mai Britt og Hanne. Først en møte med styremedlemmene i Clinica Noruega for å planlegge opprettelsen av stiftelsen, som skal skje 19.2. Styret som består av Mai Britt Darefjeld, Hanne Lunder, Gustavo Garcia Muñoz, Juan Geremias Castro og Ole Jakob Bangstad hadde også møte med Juana Cecilia og hennes mann Antonio. Juana underskrev kontrakten som sykepleierstudent for Clinica Noruega. Nå er det opp til oss i Norge å samle inn penger slik at Juana får fullført sin utdannelse. Det er meningen at hun skal drive klinikken i Chajul, når det ikke er sykepleiere fra Norge her nede.

Mandag var hele den norske delegasjonen i møte hos ambassadør, Lars Vaagen. Han skulle i utgangspunket ha møte med vennskapsforeningen men vi andre fikk også lov til å delta. Det var et nyttig møte hos en kunnskapsrik mann. Han er en stor tilhenger av Clinica Noruega og har sogar vært med og jobbet som tolk på klinikken i Chajul tidligere. Denne gangen blir han også med noen dager.

20. jan. 2010


                                         Fra åpningen av klinikken i Chajul

                                          Kø ved Clinica Noruega´s klinikk i Chajul.


Den 29. januar 2010, reiser Clinica Noruega til Guatemala med et nytt helseteam. Leder for helseteamet er Mai Britt Darefjeld. Hanne Lunder er med som tolk og organisator av turen. CN skal formaliseres, og bli en lovlig stiftelse i Guatemala, så turen begynner i Guatemala City, hvor dette arbeidet starter umiddelbart. Senere skal helseteamet jobbe i byen, ved mor/barn klinikken El Jardin, og i enkeorganisasjonen CONAVIGUA´s lokaler.


Så går turen opp i fjellene, til landsbyene Aguacatan og Chajul. I Chajul driver CN en klinikk, den skal etterhvert bemannes. Vi støtter en ung kvinne med en ettårig utdannelse til barfotlege/hjelpepleier. På denne måten får vi en ansvarlig som kan drive klinikken etter våre retningslinjer.


I Aguacatan skal vi jobbe i seks dager. Vi er i landsbyen, og har klinikk ved en av de lokale skolene. Vi drar også ut til flere grender rundt Aguacatan, hvor det er et stort behov.


Norges ambassadør i Guatemala, Lars Vaagen og kona Julia, vil delta i prosjektet i Chajul som tolk. De var også med da CN åpnet klinikken sin.